Toneskalaen er et ekstremt nyttig verktøy som en hjelp til å forutsi hva som kjennetegner en person og hvordan han oppfører seg. Men for å gjøre dette godt, må du kunne gjenkjenne en persons posisjon på skalaen med et blikk.
Det er meget lett å anvende toneskalaen i forbifarten for en
Det finnes et ord «obnose» som er sammensatt av det engelske uttrykket «observing the obvious» (å observere det åpenbare). Kunsten å observere det åpenbare er noe som blir kraftig forsømt i vårt samfunn i disse dager. Det er synd. Det er den eneste måten du kan se noe på d du observerer det åpenbare. Du ser på den isnessen noe har; du ser på det som virkelig er der. Heldigvis for oss er evnen til obnose ikke på noen måte en «medfødt gave» eller noe mystisk. Men det er det folk utenfor
Hvordan lærer du en person å se hva som er der? Jo, du stiller et eller annet opp som han kan se på, og får ham til å fortelle deg hva han ser. En person kan øve på dette alene eller i en gruppesituasjon, så som en klasse. Man velger simpelthen en person eller gjenstand, og observerer hva som er der. I en klasseromssituasjon for eksempel, blir en elev bedt om å stille seg opp foran klassen for at resten av klassen skal se på ham. En instruktør står ved siden av og spør elevene:
«Hva ser du?»De første svarene er noe i retning av:
«Jo, jeg kan se at han har en masse erfaring.»
«Å, kan du det? Kan du virkelig se erfaringen hans? Hva ser du der?»
«Jo, jeg kan se på rynkene rundt øynene og munnen hans at han har en masse erfaring.»
«Ja vel, men hva ser du?»
«Å, nå forstår jeg. Jeg ser rynker rundt øynene og munnen hans.»
«Bra!»
Instruktøren godtar ingenting som ikke er klart synlig.
En student begynner å få taket på det, og sier: «Jeg kan virkelig se at han har ører.»
«Ok, men nå som du ser på ham, kan du se begge ørene hans akkurat nå, fra der hvor du sitter?»
«Vel, nei.»
«Ok. Hva ser du?»
«Jeg ser at han har et venstre øre.»
«Fint.»
Ingen gjetning, ingen antakelser aksepteres. For eksempel: «Han har god holdning.»
«God holdning sammenlignet med hva?»
«Jo, han står mer rank enn de fleste mennesker jeg har sett.»
«Er de her nå?»
«Nei, men jeg har minner om dem.»
«Kom igjen. God holdning sammenlignet med hva, noe du kan se akkurat nå?»
«Jo, han står mer rank enn du gjør. Du luter litt.»
«Akkurat i dette øyeblikket?»
«Ja.»
«Svært gode.»
Målet med slik drilling er å få en student dit hvor han kan se på en annen person eller en gjenstand, og se nøyaktig hva som er der. Ikke en utledning om hva som kunne være der ut fra det han ser er der. Bare det som er der, klart og synlig med det blotte øye. Det er så enkelt at det gjør vondt.
Du kan få et godt tips om kronisk tone ut fra hva en person gjør med øynene sine. På apati vil han gi inntrykk av å se fast på en bestemt gjenstand flere minutter i trekk. Det er bare det at han ikke ser den. Han er overhodet ikke bevisst om gjenstanden. Hvis du dro en sekk over hodet på ham, ville øynenes fokus antakelig forbli det samme.
Når han beveger seg opp til sorg, ser personen «nedslått» ut. En person på kronisk sorg har tendens til å fokusere ned i retning av gulvet det meste av tiden. I de lavere regionene av sorg vil oppmerksomheten hans være temmelig fiksert, som tilfellet er på apati. Etter hvert som han begynner å bevege seg opp på nivået frykt, ser man hans fokus skifte rundt, men stadig i retning nedover.
På selve punktet frykt er det et meget iøynefallende trekk at personen ikke kan se på deg. Terminaler er for farlige å se på. Han snakker tilsynelatende til deg, men han ser til venstre for deg. Så kaster han et fort blikk på føttene dine, så over hodet på deg (du får inntrykk av at et fly passerer over deg), men nå ser han tilbake over skulderen sin. Flakk, flakk, flakk. Kort sagt, han vil se alle andre steder enn på deg.
Så, i det lavere området av sinne, vil han se bort fra deg med vilje. Han ser vekk fra deg, det er et åpent kommunikasjonsbrudd. Litt lengre oppe ser han direkte på deg, men ikke på en særlig behagelig måte. Han er ute etter å plassere deg – som et mål.
Så, på kjedsomhet, ser vi øynene vandre rundt igjen, men ikke hektisk som på frykt. Han vil heller ikke unngå å se på deg. Du vil være en del av de tingene han ser på.
Utstyrt med denne slags data, og etter å ha oppnådd en viss ferdighet i å utføre obnose på folk, kan en person gå ut blant folk for å snakke med fremmede, og plassere dem på toneskalaen. En person som gjør dette burde som regel, bare som en liten støtte når han henvender seg til folk, ha en serie med spørsmål som blir stilt til hver person, og en skriveplate til å skrive ned svarene, notater osv. på. Det virkelige formålet med at de snakker med folk i det hele tatt, er å plassere dem på toneskalaen, kronisk og sosial tone.
Spørsmålene de har fått, er beregnet på å frembringe kommunikasjonsforsinkelser og bryte igjennom sosialt maskineri, slik at den kroniske tonen springer frem.
Her er noen eksempler på spørsmål som blir brukt: «Hva er det mest påfallende ved meg?», «Når klippet du håret sist?», «Tror du at folk arbeider like mye nå som for 50 år siden?»
Til å begynne med finner studentene bare tonenivået til personene de intervjuer – og hvor mange og forskjelligartede er ikke de eventyrene de kommer ut for mens de gjør dette! Senere, når de har opparbeidet en viss sikkerhet i å stoppe fremmede og bombardere dem med spørsmål, blir følgende instruksjoner tilføyd: «Intervju minst 15 personer. Med de første fem legger du deg på deres tone så snart du har funnet den. Med de neste fem går du under deres kroniske tone og ser hva som skjer. Med de siste fem legger du deg på en høyere tone enn deres.»
Hva oppnår en person med disse øvelsene? For det første en villighet til å kommunisere med hvem som helst. Til å begynne med er en person gjerne meget selektiv med hensyn til hvem han stopper. Bare gamle damer. Ingen som ser sinte ut. Eller bare folk som ser rene ut. Til sist stopper de simpelthen den neste som kommer forbi, selv om vedkommende ser
De blir også ganske talentfulle og fleksible når det gjelder å anta de tonene som de vil, og til å gi dem over til en annen på en overbevisende måte. Det er meget nyttig i mange situasjoner, og veldig morsomt å gjøre.
Å være i stand til å gjenkjenne folks tonenivå med et enkelt blikk er en evne som kan gi en en enorm fordel i ens omgang med andre. Det er en ferdighet som er verdt tiden og anstrengelsen det tar å lære den.
kort eller som har et kort forløp, i motsetning til kronisk, (langvarig, sagt om en tilstand som varer over en lang periode).
anfall; ri.
Scientologi er en praktisk religion som beskjeftiger seg med studiet av viten, som gjennom anvendelsen av dens teknologi kan frembringe ønskelige endringer i tilstandene i livet. Den ble utviklet av L. Ron Hubbard gjennom en tredjedel av et århundre. Uttrykket Scientologi er hentet fra det latinske ordet scio (å vite, i ordets fulleste betydning) og det greske ordet logos (studiet av). Scientologi er videre definert som studiet og håndteringen av ånden i forhold til seg selv, universer og annet liv.
merket av de fysiske symptomene fra spedalskhet, spesielt ved å være blek eller skjellet. Spedalskhet er en tropisk sykdom som hovedsakelig påvirker huden og nervene og som kan forårsake endringer i vevet.
stå ansikt til ansikt med uten å vike tilbake eller unngå. Evnen til å konfrontere er faktisk evnen til å være der komfortabelt og sanse.