Å arbeide eller ikke å arbeide, det er spørsmålet. Svaret på dette spørsmålet er UTMATTELSE i de fleste menneskers tankegang.

Etter å ha vært lenge i en jobb, og etter å ha blitt temmelig misbrukt i denne jobben, begynner man å føle at det å arbeide mer, ville være mer enn man kunne holde ut. Man er sliten. Tanken på å gjøre bestemte ting gjør en sliten. Man tenker på å øke energinivået sitt eller på å bli i stand til å tvinge seg selv bare lite grann videre. Og hvis man tenker slik, tenker man i feil baner, siden svaret på utmattelse har lite eller ingenting med energi å gjøre.

Utmattelse er et svært viktig emne, ikke bare for et individ som tjener til livets opphold, men også for staten.

Scientologi har temmelig fyllestgjørende slått fast det faktumet at en person begynner å forfalle når han ikke lenger er i stand til å jobbe. Alt som er nødvendig for å fornedre eller opprøre en person, er å nekte ham å arbeide. Til og med politiet har nå begynt å innse det grunnleggende Scientologi-prinsippet at det som primært er galt med en forbryter, er at han ikke kan arbeide. Og politiet har begynt å se etter denne faktoren i en person for å slå fast om han er kriminell.

Emnet utmattelse er også emnet om «nektet arbeid». Når det gjelder soldater og sjømenn som havner på sykehus under en krig, er det funnet at et par måneder på sykehus har en tendens til å knekke soldatens eller sjømannens moral i en slik grad at han kan bli av tvilsom verdi når han sendes tilbake til tjenesten. Dette er ikke nødvendigvis et resultat av hans nedsatte evner. Det er et resultat av skaden som er blitt forverret av inaktivitet. Man vil se at en soldat som blir såret og tatt hånd om i et feltsykehus nær «fronten», og som blir sendt tilbake til tjenesten i samme øyeblikk han i det hele tatt er i stand til å utføre slike plikter, i stor grad beholder kampmoralen. Skaden han fikk, vil selvfølgelig ha en tendens til å støte ham vekk fra det handlingsnivået han tidligere syntes var det beste. Men han er likevel i bedre form enn en soldat som blir sendt til et sykehus «langt bak fronten». Soldaten som blir sendt til sykehuset langt bak fronten, blir slik han ser det, fortalt at han ikke er spesielt nødvendig for krigen.

Uten egentlig å oppsummere disse prinsippene begynte ordet «utmattelse» å bli vanlig brukt sammen med ordet «nevrose». Dette bygde på den kjensgjerningen at folk med en nevrose simpelthen så utmattet ut. Sammenhengen bestod ikke av mer enn dette. Faktisk vil en person som er blitt nektet retten til å arbeide, særlig en som er blitt skadet og deretter nektet retten til å arbeide, til slutt oppleve utmattelse.

I Scientologi er det oppdaget at det teknisk sett ikke finnes noe slikt som «gradvis reduksjon av personens energi på grunn av vedvarende kontakt». Man blir ikke utmattet simpelthen fordi man har jobbet for lenge eller for hardt. Man blir utmattet når man har jobbet lenge nok til å reaktivere smerten og emosjonen til et dårlig minne fra fortiden om en eller annen gammel skade. Ett av kjennetegnene ved denne skaden vil være «utmattelse». Kronisk utmattelse er da ikke et produkt av lang arbeidstid eller strevsom flid. Det er produktet av de akkumulerte sjokkene og skadene som inntreffer i livet. Hver slik hendelse varte kanskje bare noen få sekunder eller noen få timer, og utgjør kanskje til sammen bare femti eller syttifem timer. Men denne akkumuleringen – akkumuleringen av skader, motvilje og sjokk – vil til slutt bygge seg opp til en fullstendig manglende evne til å gjøre noe som helst.

Utmattelse kan derfor bli prentet inn i en person ved å nekte ham å ha noen del av samfunnet som barn. Eller den kan bli banket inn i en person av de forskjellige skadene eller sjokkene han kan få som følge av sin spesielle aktivitet. Hvis du klarer opp det ene eller det andre av disse to punktene, har du oppklart utmattelse. Utmattelse er dermed faktisk en Scientologi-utøvers emne – siden bare en scientolog kan håndtere det på en fyllestgjørende måte.

Det finnes imidlertid et punkt som ligger lavere enn utmattelse. Dette er punktet hvor man ikke vet at man er sliten. En person kan bli en slags hektisk marionett som fortsetter å jobbe og jobbe og jobbe, uten engang å innse at han jobber i det hele tatt, og som plutselig kollapser på grunn av en utslitthet han ikke følte.

Her har personen mislykkes i å kontrollere ting. Til slutt er han ute av stand til å håndtere noe som til og med bare ligner arbeidsredskaper eller et arbeidsområde, og er derfor ute av stand til å oppholde seg i et slikt område eller å håndtere slike redskaper. Personen kan da få mange harde ord rettet mot seg. Han kan bli kalt «lat», han kan bli kalt «en dagdriver», han kan bli kalt «kriminell». Men sannheten i dette er at han ikke er noe mer i stand til å rette opp sin egen tilstand – uten eksperthjelp – enn han er i stand til å dykke ned til jordens indre.

Det finnes noen metoder til å gjenvinne gnisten og entusiasmen for arbeidet, uten å jobbe grundig med en utøver av Scientologi. Disse er relativt enkle og meget lette å forstå.

Ekstrovertering og introvertering

Vi har i Scientologi noe vi kaller INTROVERTERING.

Og noe annet som vi kaller EKSTROVERTERING.

Introvertering er en enkel sak. Det betyr «å se innover for nøye».

Ekstrovertering er også en enkel ting. Det betyr ikke noe mer enn «å være i stand til å se utover».

Man kan si at det finnes «introverterte personligheter» og «ekstroverterte personligheter». En ekstrovertert personlighet er en som er i stand til å se seg rundt i omgivelsene. En introvertert personlighet er bare i stand til å se innover på seg selv.

En person som er i stand til å se på verden omkring seg og se at den er helt virkelig og svært klar, er selvfølgelig i en ekstrovertert tilstand. Med andre ord kan han «se ut». Han kan også arbeide. Han kan også se situasjoner og håndtere og kontrollere de tingene han er nødt til å håndtere og kontrollere, og kan stå ved siden av og se på de tingene han ikke er nødt til å kontrollere, og derfor være interessert i dem.

Personen som er introvertert, er en person som sannsynligvis har passert utmattelse for en stund siden. Han har fått oppmerksomheten fokusert nærmere og nærmere seg selv (hovedsakelig på grunn av gamle skader som fremdeles er i stand til å påvirke ham) inntil han faktisk ser innover og ikke utover. Han skyr unna solide gjenstander. Han opplever ikke andre mennesker og ting omkring seg som virkelige.

La oss nå ta selve emnet arbeid.

Arbeid er «å rette sin oppmerksomhet og sine handlinger mot mennesker eller gjenstander som er plassert i rom».

Når en person ikke lenger er i stand til å konfrontere mennesker eller gjenstander eller rommet de er plassert i, begynner han å føle seg «bortkommen». Vedkommende begynner å bevege seg i en tåke. Ting er ikke virkelige for ham, og han er i stor grad ute av stand til å kontrollere det som befinner seg rundt ham. Han har uhell, han er uheldig, han får ting til å vende seg mot seg simpelthen fordi han ikke håndterer dem, kontrollerer dem eller engang observerer dem korrekt. For ham ser fremtiden svært dyster ut, noen ganger så dyster at han ikke orker å se på den. Denne personen kan sies å være kraftig introvertert.

Når han arbeider, er oppmerksomheten hans spikret til gjenstander som vanligvis maksimalt er omkring en meter fra ham. Han gir mest oppmerksomhet til ting som er innenfor hans fysiske rekkevidde. Dette flytter oppmerksomheten hans bort fra ekstrovertering, i det minste til et fokuspunkt rett foran ansiktet hans. Oppmerksomheten hans fester seg der. Hvis dette samsvarer med et eller annet gammelt tilfelle av skade eller operasjon, vil han også ha lett for å feste sin oppmerksomhet på et eller annet punkt i fortiden og reaktivere et dårlig minne fra fortiden, slik at han får smertene, sykdommene og følelsen av tretthet, apati eller under-apati som han hadde i det øyeblikket da han ble skadet. Siden oppmerksomheten hans kontinuerlig er fastspikret der, har han selvfølgelig en tendens til bare å se der, selv når han ikke arbeider.

La oss ta en regnskapsfører. Øynene til en regnskapsfører er rettet mot bøker som er i en fast avstand fra øynene hans. Over tid blir han «nærsynt». Faktisk blir han ikke nærsynt, han blir «boksynt». Øynene hans fester seg lettest på en bestemt avstand. Nå som han har festet oppmerksomheten sin der, har han en tendens til å trekke seg tilbake også fra dette punktet, inntil han over tid ikke engang helt rekker frem til sine egne bøker. Da blir han utstyrt med briller slik at han kan se bøkene klarere. Synet hans og oppmerksomheten hans er nesten samme sak.

En person som hele tiden har en maskin, bøker eller gjenstander på en fast avstand fra seg, har en tendens til å holde oppmerksomheten fiksert på nøyaktig samme sted som arbeidet hans var, også når han går hjem. Med andre ord forlater oppmerksomheten hans egentlig aldri jobben i det hele tatt. Selv om han går hjem, er det faktisk fortsatt slik at han «sitter på kontoret». Oppmerksomheten hans er fortsatt fiksert på arbeidsomgivelsene hans. Hvis dette området sammenfaller med en eller annen tidligere skade eller ulykke (og hvem har ikke minst én av disse?), begynner han å føle seg sliten eller trett.

Finnes det en kur mot dette? Selvfølgelig kunne bare en Scientologi-utøver klare helt opp i denne vanskeligheten. Men arbeideren har noe han kan gjøre.

Dette er den gale tingen å gjøre, uansett om man er bokholder, regnskapsfører, kontorist, leder eller maskinoperatør. Det som er den gale tingen å gjøre, er å forlate jobben, dra hjem, sette seg ned og fiksere oppmerksomheten på en gjenstand som mer eller mindre er på samme avstand som det man kontinuerlig konfronterer på jobben.

Når det for eksempel gjelder en formann som kontinuerlig snakker med menn på en bestemt avstand fra seg, er det den gale tingen å gjøre å dra hjem og snakke med sin kone på samme avstand. Før hun vet ordet av det, vil hun motta ordrer akkurat som om hun var en ansatt i firmaet!

Det er helt klart den gale tingen å gjøre å gå hjem og sette seg ned og lese en avis, spise litt middag og gå til sengs. Hvis en mann hadde den rutinen at han jobbet hele dagen og så satte seg ned «for å hvile» med en bok eller en avis om kvelden, er det helt sikkert at han før eller senere ville begynne å føle seg fullstendig utmattet. Og så etter en stund ville falle enda lavere enn det, og ikke engang ville undre seg over at han var uvillig til å utføre oppgaver som han en gang syntes var veldig lette.

Finnes det en riktig ting å gjøre? Ja, det er det. En person som kontinuerlig har oppmerksomheten fiksert på en eller annen arbeidsgjenstand, burde fiksere oppmerksomheten sin på en annen måte etter arbeidstid.

Gå en tur

Det finnes en Scientologi-prosedyre som kalles

GÅ EN TUR.

Denne prosedyren er meget lett å utføre.

Når man føler seg sliten når man slutter på jobben – uansett om tanken på å gjøre det nesten er alt man kan tåle uten å falle gjennom gulvet – bør man gå ut og gå seg en tur rundt kvartalet til man føler seg forfrisket. Kort sagt, man bør gå rundt kvartalet og se på ting inntil man ser de tingene man går i nærheten av. Det spiller ingen rolle hvor mange ganger man går rundt kvartalet, man bør gå rundt kvartalet til man føler seg bedre.

Et enkelt botemiddel for utmattelse er å «Gå en tur». En person går ganske enkelt rundt kvartalet og ser på ting.

Etter hvert som man fortsetter å gå rundt kvartalet og se på ting …

… kan følelsen av utmattelse forsvinne, noe som gjør at personen føler seg mer energisk.

Når man gjør dette, vil man finne at man til å begynne med blir litt klarere, og senere vil bli mye, mye mer sliten. Man vil bli så sliten at man nå «vet» at man burde gå å legge seg og få en god natts søvn. Dette er ikke tidspunktet å slutte å gå, for man går gjennom utmattelse. Man «går ut» utmattelsen sin. Man håndterer ikke utmattelsen med fysisk trening. Den fysiske treningen har alltid virket som en viktigere faktor for folk, men treningen er relativt uviktig. Den faktoren som er viktig, er å løsne oppmerksomheten fra arbeidet og få den over på den fysiske verdenen man lever i.

Masser er realitet. For å øke ens affinitet og kommunikasjon er det faktisk nødvendig å være i stand til å konfrontere og tolerere masser. Derfor vil man oppdage at det å gå rundt kvartalet og se på bygninger får en oppover skalaen. Når man er så sliten at man knapt nok kan slepe seg av sted, eller så sliten at man hektisk er ute av stand til å hvile i det hele tatt, er det faktisk nødvendig at man konfronterer masser. Man er rett og slett lavt på Toneskalaen. Det er til og med tvilsomt at det finnes noe sånt som en «nedgang i fysisk energi». Det finnes naturligvis en grense for denne prosedyren. Man kan ikke jobbe hele dagen og gå rundt kvartalet hele natten og gå på jobben igjen neste dag og fremdeles forvente at man skal føle seg lettet. Men man bør helt klart bruke litt tid på å ekstrovertere etter å ha introvertert hele dagen.

Gå en Tur er innen rimelighetens grenser noe i nærheten av et universalmiddel.

Hvis man føler seg antagonistisk innstilt overfor sin kone, er den gale tingen å «slå henne»! Den riktige tingen er å gå ut og ta en tur rundt kvartalet til man føler seg bedre, og få henne til å gå rundt kvartalet den andre veien til man oppnår en ekstrovertering fra situasjonen – siden man vil finne at alle krangler i hjemmet, særlig mellom folk som arbeider, stammer fra det faktumet at de har blitt overfikserte (snarere enn overanstrengte) på arbeidet sitt og situasjoner forbundet med det. Man har ikke klart å kontrollere bestemte ting i arbeidsmiljøet sitt. Man kommer så hjem og prøver å finne noe man kan kontrollere. Dette er vanligvis ektefellen eller barna. Og når man til og med mislykkes der, har man en tendens til å rase nedover Toneskalaen med et brak.

Ekstroverteringen av oppmerksomhet er like nødvendig som selve arbeidet. Det er ikke egentlig noe galt verken med introvertering av oppmerksomhet eller med arbeid. Hvis man ikke hadde noe å interessere seg for, ville man falle helt fra hverandre. Men hvis man arbeider, vil man se at en unaturlig utslitthet har en tendens til å innfinne seg. Når dette er tilfelle, så er ikke svaret å «synke ned i bevisstløshet» et par timer – slik som når man sover – men i faktisk å ekstrovertere oppmerksomheten og deretter få virkelig avslappende søvn.

Disse prinsippene om introvertering og ekstrovertering har mange forgreninger. Og selv om Gå en Tur er nesten latterlig enkelt, finnes det mange mer kompliserte prosesser hvis man ønsker å bli mer komplisert. Imidlertid vil Gå en Tur i hovedsak håndtere en enorm mengde vanskeligheter som henger sammen med arbeid.

Husk at når man gjør det, vil man først bli mer sliten og deretter mer opplagt. Dette fenomenet er kjent blant idrettsfolk. Det kalles «å få nye krefter». Å få nye krefter er egentlig å få nok omgivelser og nok masse til å «kjøre ut» utmattelsen fra det forrige løpet. Det finnes ikke noe slikt som å få nye krefter. Det finnes noe slikt som å vende tilbake til ekstrovertering mot den fysiske verden man lever i.

Ta en titt på dem

En annen prosedyre som ligner på «Gå en tur», er en som kalles

«TA EN TITT PÅ DEM».

Hvis man har snakket med mennesker hele dagen, har solgt til mennesker hele dagen eller har håndtert mennesker som er vanskelige å håndtere hele dagen, er den gale tingen å gjøre å flykte fra alle menneskene som finnes i verden.

Du skjønner, personen som blir overanstrengt når han håndterer mennesker, har hatt store vanskeligheter med mennesker. Han har kanskje blitt operert av leger, og det halvsette bildet av dem stående rundt operasjonsbordet identifiserer «alle mennesker» med «leger» for ham (det vil si alle mennesker som står stille). Dette er forresten en av grunnene til at leger blir så grundig forhatt i et samfunn – fordi de insisterer på å praktisere kirurgi og bedøvelse. Slike hendelser låser seg sammen med hverdagens hendelser.

En person kan bli utmattet av kontakt med andre mennesker.

Et botemiddel er å gå i et godt befolket område, og legge merke til mennesker mens man går.

Etter hvert som man ser på flere og flere mennesker …

… vil man oppdage at man føler seg vennligere mot dem. Enhver følelse av overanstrengelse i forhold til mennesker kan forsvinne helt.

Utmattelse på grunn av kontakt med mennesker oppstår fordi ens oppmerksomhet har blitt festet på bestemte mennesker, mens man følte at oppmerksomheten burde være på andre mennesker. Og denne anstrengte oppmerksomheten har faktisk kuttet ned på antallet mennesker man observerte.

Kuren for dette er veldig enkel. Man bør gå til et sted hvor det er veldig mange mennesker – slik som en jernbanestasjon eller en hovedgate – og simpelthen gå nedover gaten og legge merke til mennesker. Bare se på mennesker, det er det hele. Man vil finne at man etter en stund føler at mennesker «ikke er så ille», og at man har en mye vennligere holdning overfor dem. Men enda viktigere, hvis man gjør det til en vane å gjøre dette sent på ettermiddagen hver dag i et par uker, vil arbeidssituasjonen med å bli overanstrengt på grunn av mennesker ha en tendens til å forsvinne.

Dette er noe av det lureste en selger kan gjøre, siden en selger i enda større grad enn andre har en personlig fordel av å kunne håndtere mennesker og få dem til å gjøre nøyaktig det han vil at de skal gjøre (det vil si, å kjøpe det han selger). Idet han fester oppmerksomheten sin på bare én kunde for mye, blir han lei av hele ideen om å snakke med mennesker eller å selge, og går ned på lavere emosjonelle nivåer i alt han gjør og driver med. Han begynner å betrakte seg selv som svindler på alle mulige måter, og etter en stund betrakter han seg selv som et null. Han, som de andre, burde simpelthen finne steder med mange mennesker, og gå omkring og se på dem. Etter en stund vil han finne ut at mennesker virkelig eksisterer, og at de ikke er så ille.

En av tingene som skjer med mennesker som befinner seg høyt oppe i statsforvaltningen, er at de hele tiden blir «beskyttet mot» folket. Og til slutt føler de avsky for hele emnet og har en tendens til å gjøre alle slags merkelige ting. (Se på Hitlers og Napoleons liv.)

Bred anvendelse

Dette prinsippet med introvertering og ekstrovertering kunne ha en langt bredere anvendelse i et samfunn enn det har. Regjeringen og virksomheter generelt kunne gjøre noe som sannsynligvis ville utslette ideen om streiker, og som ville øke produksjonen svært merkbart. Streikende arbeidere er vanligvis ikke misfornøyd med «arbeidsbetingelsene», men med arbeidet i seg selv. De føler at de blir gjort til offer. At de blir presset til å jobbe på tidspunkter de ikke har lyst til å jobbe. Og en streik kommer faktisk som en lettelse. De kan slåss mot noe. De kan gjøre noe annet enn å stå der og fikle med en maskin eller regnskapsbøker. Misfornøyde arbeidere er arbeidere som streiker. Hvis folk blir utmattet på jobben, hvis folk ikke er fornøyde med jobben, hvis folk er opprørte over jobben, da kan du stole på at de vil finne mange nok klagepunkter til å streike. Og hvis ledelsen får nok vanskeligheter og manglende samarbeidsvilje fra menneskene på de lavere nivåene av kommandolinjene, er det sikkert at ledelsen før eller senere vil skape situasjoner som forårsaker at arbeiderne streiker. Med andre ord, dårlige arbeidsforhold er faktisk ikke grunnen til arbeidskonflikter og vanskeligheter i arbeidslivet. Det å være sliten av å jobbe i seg selv, eller en manglende evne til å kontrollere arbeidsområdet og omgivelsene på jobben, er den faktiske årsaken til vanskeligheter med arbeidere.

Enhver ledelse som har en tilstrekkelig inntjening til å gjøre det, vil betale en anstendig arbeidslønn hvis ledelsen ikke er fryktelig irrasjonell. Og enhver arbeider som bare får skyggen av en sjanse, vil glad og fornøyd utføre pliktene sine. Men når selve miljøet blir overanstrengt, når selve selskapet har blitt introvertert av «overthandlinger» fra myndighetenes side, når man viser arbeiderne at de ikke har noen kontroll over ledelsen – kan det deretter oppstå arbeidskonflikter. Det som ligger under alle disse selvfølgelige prinsippene, er imidlertid prinsippet om introvertering og ekstrovertering. Arbeidere blir så introverterte av oppgaven sin at de ikke lenger er i stand til å ha affinitet for lederne sine, og ikke lenger er i stand til faktisk å se på arbeidsomgivelsene sine. Derfor kan en eller annen komme og fortelle dem at alle lederne er uhyrer, noe som selvfølgelig ikke er sant, og på ledelsesnivået kan noen komme og fortelle dem at alle arbeiderne er uhyrer, som på sin side selvfølgelig heller ikke er sant.

I mangel av en behandling av enkeltpersoner i stor målestokk, noe som er en kjempemessig oppgave, kunne det utarbeides et fullstendig program som ville håndtere prinsippet med introvertering. Det er sikkert at hvis arbeidere eller ledere blir introverterte nok, vil de så finne midler og måter å oppfinne irrasjonelle spill på – så som streiker – og på den måten forstyrre produksjonen, anstendige mellommenneskelige forhold og levekår innen fabrikken, kontoret eller selskapet.

Kuren ville være å ekstrovertere arbeidere i meget stor målestokk. Én løsning på dette ville være å gjøre det mulig for alle arbeidere å ha to jobber. Det ville være nødvendig for selskapet eller for beslektede interesser – så som styresmaktene – å faktisk fremskaffe et tilstrekkelig antall «offentlige byggeprosjekter» for å skaffe arbeidere arbeid utenfor deres egne arbeidsområder. Med andre ord ville en person som alltid måtte arbeide innendørs og med en svært ensformig oppgave, oppleve betraktelig lettelse ved å kunne gå ut og arbeide – spesielt med noe helt annet.

Som et eksempel ville det være en stor lettelse for en regnskapsfører å kunne grave grøfter en stund. En maskinoperatør som betjener en stasjonær maskin, ville faktisk synes at det var en svært morsom opplevelse å kjøre rundt med en bulldoser.

En slik plan ville da faktisk ta for seg introvertering og ekstrovertering i stor skala og få det til å skje. Arbeidere som arbeider i faste posisjoner, med oppmerksomheten svært nær seg, ville da få mulighet til å se seg rundt og håndtere ting som ville ha en tendens til å ekstrovertere dem. Et slikt program ville være svært ambisiøst. Men det ville helt sikkert vise seg å resultere i bedre forhold mellom arbeidere og ledelse, bedre produksjon og et betydelig mindre spent forhold blant arbeidere og i befolkningen med hensyn til arbeid og lønn.

Kort sagt er det mange ting som kan gjøres med det grunnleggende prinsippet om introvertering–ekstrovertering.

Prinsippet er veldig enkelt. Når en person er blitt gjort for introvertert, blir ting mindre virkelige i omgivelsene hans, og han har mindre affinitet for dem og kan ikke kommunisere godt med dem. I en slik tilstand blir han lett sliten. Introvertering resulterer i utslitthet, utmattelse og deretter en manglende evne til å arbeide. Botemiddelet for dette er ekstrovertering – å se godt på og kommunisere med de bredere omgivelsene. Hvis ikke dette blir gjort i betraktning av det faktumet at enhver arbeider står i fare for å bli skadet eller syk på en eller annen måte, vil det følge en minkende spiral som gjør arbeid mindre og mindre tiltalende inntil det til slutt ikke kan utføres i det hele tatt. Og vi har grunnlaget ikke bare for et uproduktivt, men for et kriminelt samfunn.